På en innbytterbenk i Barcelona i 1999 satt Ole Gunnar Solskjær og ventet, vel vitende om at Manchester United-trener Sir Alex Ferguson hadde en spesiell tro på ham. To minutter på overtid skulle Solskjær gjøre nettopp det Ferguson hadde antydet ti dager før – han skulle avgjøre Champions League-finalen mot Bayern München.
Jeg elsker historier fra toppidretten, fordi de viser hvordan lederskap og lagånd skaper resultater som inspirerer langt utover banen – og fordi de beskriver de samme paradoksene som vi jobber med i Assessment Company, hvor vi som “næringslivets toppidrettsenter” hjelper ledere med å analysere nåsituasjonen og lage treningsprogrammer som skaper vinnerteam.
En jeg fikk gleden av å hilse på og høre på Oslo Business Forum i høst er Manchester United-legenden Ole Gunnar Solskjær. Fansen ga han kallenavnet "The Baby-faced Assassin" for sitt gutteaktige utseende og sin dødelige presisjon foran mål. Molde-gutten scoret 126 mål for “The Red Devils” fra 1996 til 2007, og vendte senere tilbake som trener ved to anledninger.
Ferguson var en mester på å bygge vinnere ved å spille på den enkeltes styrker og gi dem selvtillit. Solskjær selv opplevde dette, ti dager før de vant Champions League, der han en smule frustrert satt på benken og så Andy Cole bli byttet inn i stedet for ham i seriefinalen mot Tottenham.
Men så kom den lille bemerkningen fra Ferguson: "Hvis vi ikke scorer, setter jeg inn Ole de siste femten minuttene, så vil han skaffe oss målet.” Det sådde et frø av selvtillit og forventning i den unge spissen – og fortalte ham at han var viktig, selv om han ikke fikk spilletid i kampen.
Da han til slutt ble sendt på banen i Champions League-finalen etter 80 minutter, scoret Solskjær vinnermålet Ferguson hadde “spådd” i forveien. Denne opplevelsen ble avgjørende for hans eget syn på lederskap, som trener og som menneske.
Da Solskjær gikk fra spiller til trener for Manchester United, måtte han tilpasse lederstilen sin til en yngre generasjon spillere med andre forventninger. Gen Z-spillerne ønsket frihet, men også en tydelig leder – noe Solskjær erfarte da flere takket nei til kapteinsrollen i enkeltmatcher. "Ja, men de ville ikke si det selv, de sendte andre for å si det til meg.” Som trener opplevde han det som frustrerende at spillere viste såpass lite ambisjon, og det krevde at Solskjær balanserte mellom å gi ansvar og være den faste autoriteten laget trengte for å lykkes.
Da Cristiano Ronaldo vendte tilbake til United i 2021, skapte det både begeistring og betydelige utfordringer for Solskjær. Forventningene rundt Ronaldo var enorme, og Solskjær måtte tilpasse lagets spillestil for å gi superstjernen friheten han trengte – selv om det gikk på bekostning av det innarbeidede systemet og påvirket lagets dynamikk. I næringslivet ser vi ofte noe tilsvarende: Når sterke, innflytelsesrike personer blir en del av teamet, utfordres eksisterende kultur og rutiner. Da blir lederens evne til å balansere fleksibilitet og tydelighet avgjørende – og kan være den faktoren som avgjør om teamet vokser med utfordringen eller svekkes.
Akkurat som Ole Gunnar Solskjær måtte lære å håndtere både erfarne stjerner og unge spillere med ulike behov, står vi som næringslivsledere i dag overfor et komplekst landskap. Sterke personligheter kan utfordre det etablerte, og generasjonsforskjeller kan gjøre ledelse krevende. Men nettopp her ligger også muligheten: Ved å forstå hva som driver hver enkelt og skape rom for utvikling, kan vi bygge lag som takler både motgang og muligheter.
For å bygge en sterk vinnerkultur må du også ta noen tøffe valg – hvem skal få spille fra start, hvem trenger mer tid på benken, og hvem passer rett og slett ikke inn i laget? Å identifisere og tette kompetansegap i teamet blir avgjørende, samtidig som du sørger for at de rette menneskene er i de rette rollene.
Når hver medarbeider ser sitt potensial, kjenner sitt ansvar og får muligheten til å utvikle seg, bygger vi ikke bare resultater, men bærekraftige vinnermiljøer som kan nå helt til toppen.
Har du laget ferdig treningsprogrammet for 2025?